BRANN!
Til tross for at teaterforestillingen ble utsatt et kvarter var stemmingen god utenfor Lillesalen. Da dørene endelig ble åpnet var det mye lek og morskap som ventet publikum.
Etter å ha flyttet seg fram til de fremste radene ventet publikum spent på hva som skulle komme, og ut på scenen kom sju jenter fram.
"Huset brenner..." sier første jenta inn til faren sin i en alminnelig tone, faren sender jenta videre til moren sin som deretter ringer brannvesenet som sender brannbilen videre, like kjedsommelig som resten av familien har vist seg fram på. "KUTT!" høres det bak scenen og direktøren kommer stormende inn iført skjerf og solbriller. "dere må legge mer følelser i det.", og da var vi i gang! Hele scenen blir spilt om og om igjen med overdrivelser av følelser hver gang: sorg, glede, sinne og "whatever"holdning til de grader fikk publikum til briste av latter. Og ikke nok med det, etterpå ble vi kurset i datingkurs tilrettelagt for åttendeklassinger - noe som fikk oss til å knekke sammen av latter da "dansemovsa" ble vist fram.
Mens latteren stilnet og publikum satt og ventet med tanker surrende omkring rundt i taket og overalt kan vi sverge på at hun som satt foran oss kunne se alle sammen. Det var nemlig Kaja A. Anfeldt, som var ute på tankejakt. Grønne, hvite, sort og ikke minst de røde tankene fløy rundt i rommet. Okay, så var de røde tankene minst siden de fløy så høyt oppe som drømmer oftest gjør, men drømmer kan sikkert være store de og... kanskje de bare virker små for en som står nede og speider høyt etter dem? Salen er stille etter en knust rød drøm, en krig av sorte tanker og en vekkerklokke som piper, tankejakteren løper ut av scenen og inn kommer en liten gutt fra Tromsø. Hvis dere ikke hørte oss klappe og le i begynnelsen av forestillingen så vil vi sverge på at dere må ha hørt oss da selveste Asbjørn ankom scenen. Da var det vin og lusekofte, samt et fantastisk dikt som dessverre ikke kunne bli lest opp i sin helhet da Asbjørn uheldigvis sølte på diktet... MEN han lovte oss å komme tilbake neste år.
Til en stor applaus kom Kine, Patrick, Eva og Martin på scenen og framførte stykket "Høna som måtte til Dovrefjell"; et fantastisk moderne eventyr om ei høne som drømmer om at ho må komme seg til Dovrefjell ellers så vil hele verden forgå... gå ... gå. Etter en stund i fortellingen kommer en ganske så arrogant og selvsikker hane spankulerende inn og idet hanen sier "hmnj kykeliky" knekker salen sammen av latter igjen og slik fortsetter det igjennom hele stykket. En fabelaktig og eventyrlig slutt for UKM's første egne teaterforestilling.
- Veronica S. Andersen.
Del på Nettby
Legg til kommentar
